Lysninger

Det er altfor mange som gir seg selv skylden for klima- og miljøkrisen. Denne skyldfølelsen kan lamme vår evne til handling. Hvis vi ser på oss selv som medskyldige, tror vi heller ikke at vi har rett til å kreve en annerledes politikk. 

 

Det var en litt søvnig ettermiddag. Jeg var på et møte i kirken, hvor vi diskuterte hvordan menigheten kunne utvikle sin grønne profil.  Da samtalen dreide inn på hvordan klima og miljø kan berøres i forkynnelse, salmer og bønner, sa jeg noe jeg hadde tenkt på en stund: Jeg skulle ønske at det i kirken ble satt ord på sinnet, frustrasjonen, fortvilelsen og sorgen som mange bærer på, følelsen av avmakt overfor beslutningstakerne, og smerten over alt det biologiske mangfoldet som allerede er tapt. Umiddelbart hørte jeg en stemme bak meg som sa:

–  Men vi må ikke miste håpet!

Flere andre nikket. Denne reaksjonen møter jeg ofte. Mange er redde for hva som vil skje hvis vi snakker for høyt om sorgen og fortvilelsen. Men å sørge over at noe er gått tapt, betyr jo ikke at alt er tapt, eller at all kamp og motstand fra nå av vil være meningsløs. Og dersom det likevel skulle være slik, at alt faktisk er tapt, så la meg få snakke om sorgen! Bare lytt, bare ta imot, bare si: Takk for at du forteller om din sorg.  Jeg ber ikke om trøst. Jeg ber bare om at fellesskapet tåler oss som sørger.  Gjennom mitt voksne liv har jeg møtt en del mennesker i sorg, ikke minst i de årene jeg var i prestetjeneste. Fra dette ståstedet vet jeg noe om sorgens vei og tid. Likevel tok det meg mange år å forstå at mine reaksjoner på klimaendringer og naturødeleggelser også er en sorg. Først i det siste har jeg våget å tenke og si at denne sorgen er ekte.  Jeg har tre barn. Det gjør sorgen ekstra påtrengende. For dette er ikke bare en sorg over noe som er tapt. Det er i tillegg en sorg over alt som kommer til å gå tapt.