Hudløst og skarpt

Mot de verste tapene i livet kan ingenting beskytte deg, heller ikke kunsten. I alle fall ikke skrivekunsten.

 Det synes å være konklusjonen til den amerikanske journalisten og forfatteren Joan Didion. Som nå presenteres på norsk med boka «Blå kvelder». En type smertelig oppfølger til «De magiske tankers år», som kom i 2005 og var en personlig beretning om tapet av ektemannen gjennom 40 år, forfatteren John Gregory Dunne.

To år senere mistet Joan Didion sin eneste datter, Quintana Roo. Hun ble bare 39 år gammel. Det er dette tapet, denne sorgen, som er temaet for «Blå kvelder». Også den ført i pennen av en glitrende essayist, reflektert og skarp, med presise bilder og nøye utvalgte erindringsbrokker som tydelige kvaliteter. Men kanskje virker denne teksten enda mer hudløs og mer rå enn «De magiske tankers år». For som Joan Didion skriver: «Hvilken større sorg kan dødelig oppleve enn å se sine barn døde?»

Joan Didion forteller om adopsjonen av datteren i 1966 og om hvordan dette barnet endret livet hennes. Som den gangen datteren hadde en løs melketann som ikke ville ut, og den engstelige moren ville bringe henne til akuttavdelingen på et større sykehus. Det er barnet i større grad enn den voksne datteren det dveles ved i denne boka. De evig kvernende spørsmålene om hun egentlig var en god mor, uroen for at den virkelige familien en dag skulle komme inn i datterens liv, hvilket den gjorde. Men også datterens bryllup er en tilbakevendende scene. De røde sålene på Christian Louboutin-skoene hennes, duftranken i hårfletten og kaken fra Payard inngår i dette bildet. Slike små drypp av navn og merkevarer plasserer også Joan Didion i eliten, den intellektuelle eliten som hun og ektemannen tilhørte både mens de bodde i Brentwood i California og senere i den mest fasjonable delen av Manhattan. Og når dette ekteparet og dette barnet var ute og reiste, overnattet de på Ritz i Paris og på Dorchester i London.

Men dette privilegerte livet er ingen beskyttelse mot de fryktelige tapene. Eller mot alderdommen, som Joan Didion med en slags undring ser ankomme. Hun er 75 år når hun skriver boka, som også blir en nådeløs undersøkelse av egen aldring, eller det hun kaller «mulighetsfølelsen som forsvinner».

Dette at man den ene dagen er oppslukt av å være velkledd, følge med på nyhetene, holde tritt og mestre, det vi kan kalle «å holde oss i live», neste dag er vi det ikke. På et kort blunk forstår vi hvorfor vi aldri kommer til å gå med de røde, semskede sandalene med ti centimeter høye hæler mer. Slike nøkterne, skarpe og konkrete observasjoner er det mange av i denne boka. Og det er nettopp denne viljen til nådeløs, hudløs refleksjon over smerten i livet som gjør denne boka verdt å lese.

På mange måter er det en overraskende tekst Joan Didion har skrevet, overraskende i den forstand at man får noe annet enn forventet. Den syke datteren, som stadig sendes til nye intensivavdelinger, er til stede i teksten, men bare glimtvis. Det er erindringsbildene og minnene som opptar den skrivende, og etter hvert Joan Didions eget aldrende liv og egne skrøpeligheter, som hun skildrer i en nøktern, tørr tone. Noe av det som kanskje gjør mest inntrykk, er fortellingen om den ensomme Joan Didion som etter datterens død fortsetter med en slags frenetisk reise- og foredragsvirksomhet i et slags fortvilet forsøk på å bøte på sorgen og tapet.

Joan Didion beskriver dette med en type intellektuell distanse som bidrar til å sette tematikken i relieff. Men smerten og sorgen er likevel så tydelig og skarpt til stede gjennom hele boka at den slår mot leseren på hver side. Dette er essayistikk og memoarkunst av beste merke.

Anmeldelsen er hentet fra Dagavisen, og er skrevet av Turid Larsen. http://www.dagsavisen.no/kultur/boker/article528457.ece

Boka kan kjøpes her: